Kategori | NÆRINGSLIV

RSS feed for this section

Goodwill

Den verdi en bedrift har ut over summen av de enkelte aktiva, dvs. verdien av innarbeidet firmanavn, fast kundekrets, gode forbindelser osv.

Beregning av goodwill-verdien er aktuelt f.eks. ved salg av igangværende forretning, eller ved arv.

.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Factoring – veien til raske penger

Factoring er en populær måte å øke likvide midler i en bedrift. Tjenesten er ikke gratis. For en del bedrift er kostnaden mellom to til tre prosent av faktureringsbeløpet for pengene. Foretaget får tilgang til likvide midler fortere og slipper administrasjonskostnader med å overvåke hvis kunden betaler fakturaen.

Alternativet for de fleste bedrifter er å øke kreditten hos banken eller ta opp ny banklån. Kostnadene for banklån eller kreditter innebærer også kostnader. Alle bedriftene kan heller ikke øke kredittene sine eller få nye banklån. Når banken ikke stiller opp med nye kreditter er factoring et alternativ.

Finansselskapet som håndterer factoringtjenestene tar hånd om inndrivning av obetalde fakturaer. En besvær som mange bedrifter ikke vil håndtere. For å opprettholde en god goodwill mot kundene sine er det viktig at en bedrift som tyr til et finansselskap underretter selskapet om det finnes en tvist eller reklamasjon som rører fakturaen.

Hvis finansselskapet sender betalingspåminnelse til en kunde som har reklamert en vare eller tjeneste slik er det ikke bra. Kunden blir oftest opprørt. Badwill blir resultatet. Finnes den grunnen for reklamasjonen kan i verste tilfeller kunden slutte å handle med bedriften. En del kunder er litt ømtåligere enn andre.

Det finnes mange finansselskap som arbeider med factoring. Arbeidsmetoden skiller seg til. En god ide er å undersøke hvor seriøs finansselskapet er og hvordan de arbeider før oppdrag overlates til dem.

Det er ikke uvanlig at factoringbedriften stiller krav på hvilke kunder bedrift selger til. Fakturaer som er stilte til bedrift med lav kredittverdighet kan nektes av finansselskapet. I mellom store bedrifter er dette ømtålig. En kunde som har gjort forretninger med bedriften i mange år kan helt plutselig bli tvunget å betale kontant, på grunn av at foretatt har overgått til factoring. I litt større bedrift kan selgerne ikke påvirke hvordan økonomiavdelingen arbeider. Det har skjedd at gode kunder forsvinner fordi at ledelsen har besluttet at alle utgående fakturaer skal håndteres av et finansselskap.

Vid factoring skal det framgå av fakturaen at betaling skal skje til finansselskapet. Denne delen er viktig. Betales fakturaen til bedriften som man handler av gjelder ikke betaling. I aller fleste tilfeller håndterer foretatt dette ved å sende pengene videre til finansselskap og saken er ut av verden. Men skulle den rare situasjonen oppstå at foretatt som har fått betalt går inn konkurs og dermed ikke kan sende pengene til finansselskapet blir det kronglete. Finansselskapet som har fordringen kan kreve deg på betalingen en gang til. Dette på grunn av at det av fakturaen sto at betaling skulle skje til finansselskapet. Betalingen har ikke skjedd med befriende virkning, som juristene kaller det. Se en ekstra gang før du betaler neste faktura. Hvem vet kanskje har bedriften som du handler med overgått til factoring.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Investor AB

Investor AB. Stockholm, svensk investeringsselskap dannet 1916, kontrollert av Wallenberg-familien. Investor er Nordens største på sitt område med kontorer også i Amsterdam, Hong Kong, New York, Palo Alto (California) og Tokyo. Investeringsområdene er i virksomheter innen farmasi, finans, teknologi og engineering i Nord-Europa, USA og Asia.

Investors største eierinteresser er i ABB, Atlas Copco, Scania og Electrolux innen engineering, i Ericsson innen teknologi, i AstraZeneca innen farmasi og i Skandinaviska Enskilda Banken innen finans.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

Orkla ASA

Orkla ASA. Oslo, norsk industrikonsern grunnlagt i 1904 som Orkla Grube-Aktiebolag, nåværende navn i 1991 etter sammenslutning mellom Orkla Borregaard og Nora Industrier. Orkla er landets største privateide konsern med hovedaktivitet innen områdene merkevarer og spesialmaterialer, som hver står for rundt halvparten av driftsinntektene; også stor finansvirksomhet. Merkevareområdet omfatter Orkla Foods, Orkla Brands og Orkla Media, spesialmaterialer selskapene Borregaard, Elkem og Sapa. Omsetning ca. 55 mrd. kr med rundt 35 000 ansatte, derav noe over en fjerdedel i Norge (2005). Konsernsjef er Dag J. Opedal, største eier Stein Erik Hagen gjennom investeringsselskapet Canica (ca. 17 %). Utenlandsk aksjekapital utgjør 46,5 %. Orklas formelle kontorkommune er Sarpsborg.
Virksomhet
Orkla Foods

Orkla Foods ble opprettet i 1995 og er en ledende nordisk næringsmiddelprodusent med 67 produksjonsanlegg i 15 land. Produkter er bl.a. pizza, sauser, ferdigmat, frukt- og bærbaserte produkter, konserverte grønnsaker, sjømat, foredlede poteter, bakeingredienser, bakervarer, margarin og sjokolade. Orkla Foods omfatter de norske selskapene Stabburet, Idun Industri (bakeingredienser) og Bakers (bakervarer), dessuten bl.a. Abba Seafood og Procordia Food i Sverige, Beauvais i Danmark og Felix Abba i Finland. Har også produksjon i Island, Færøyene, Baltikum, Polen, Tsjekkia, Romania, Russland, Østerrike og Portugal. Omsetning ca. 14 mrd. kr med over 10 000 ansatte (2005).
Orkla Brands

Orkla Brands ble opprettet i 1994 og omfatter en rekke datterselskap med kjente merkevarer, bl.a. Lilleborg (vaske- og rengjøringsmidler, personlig hygiene), Nidar (sjokolade), MöllerCollett (tran, kosttilskudd), La Mote (dagligtekstiler), svenske Göteborgs Kex (kjeks, produserer også for norske Sætre) og finske Chips Ab (snacks) med virksomhet også i Norge (KiMs potetgull), Sverige og Danmark. Snacksvirksomheten var tidligere drevet som et samarbeid (Chips Scandinavian Company) mellom Orkla og Chips, men Orkla overtok i 2005 alle aksjene i Chips. Omsetning ca. 6 mrd. kr med rundt 3000 ansatte (2005).
Orkla Media

Orkla Media ble opprettet i 1987 og er Norges nest største og Nordens femte største medieselskap med virksomhet innen områdene dagspresse, ukepresse, digitale medier og direkte markedsføring. Orkla Media er majoritetseier i ca. 30 norske aviser med et samlet opplag på i underkant av 400 000 (2004). Selskapet er også største eier i Bergens Tidende, Asker og Bærums Budstikke og Norsk Telegrambyrå (NTB), samt har en stor eierpost i Adresseavisen. Gjennom kjøpet av det danske avishuset Det Berlingske Officin eier Orkla fra 2000 bl.a. avisene Berlingske Tidende, B.T. og Weekendavisen, og i Sverige eier konsernet ca. halvparten av avisen Norrländska Socialdemokraten. Orkla Media er nest størst på avismarkedet i Polen, har avisvirksomhet også i Litauen og Ukraina, og har i alt majoritetseierskap i 15 aviser i dette området med et samlet opplag på noe under 700 000. Innen ukepresse er Orkla størst i Norge gjennom å eie halvparten av selskapet Hjemmet Mortensen (sm.m. danske Egmont). Omsetning ca. 9 mrd. kr med rundt 7000 ansatte (2005).
Spesialmaterialer

Området spesialmaterialer omfatter de norske datterselskapene Borregaard (grunnlagt 1918) og Elkem (grunnlagt 1904), samt svenske Sapa (grunnlagt 1963). Borregaard er et kjemiselskap med produksjon i 13 land innen trebaserte spesialkjemikalier og finkjemi, også stor vannkraftproduksjon. Omsetning ca. 4 mrd. kr med nesten 2000 ansatte (2005). Elkem er et av verdens ledende metallindustrikonsern (aluminium, ferrosilisium, silisiummetall, karbon, mikrosilika) med produksjon over hele verden. Eier bl.a. flere norske smelteverk og kraftverk, samt Elkem Aluminium sammen med amerikanske Alcoa. Omsetning ca. 9 mrd. kr med rundt 3000 ansatte (2005). Sapa er en verdens største produsenter av profiler, varmevekslerbånd og byggesystemer i aluminium og kom inn i Orkla gjennom overtakelsen av Elkem i 2005. Omsetning ca. 12,5 mrd. kr med rundt 8000 ansatte (2005).
Finans

På finansområdet har Orkla en stor aksjeportefølje i annen virksomhet, hovedsakelig i Norden og Øst-Europa. De største eierandelene er per 2005 i Storebrand, Steen & Strøm og Rieber & Søn. Gjennom datterselskapet Lilleborg er Orkla også største og kontrollerende eier i malingskonsernet Jotun. Orkla Finans driver kapitalforvaltning, forsikringsmegling og investerings- og pensjonsrådgivning. Orkla er dessuten aktiv innen eiendomsforvaltning og -utvikling og er en av Norges største private skogeiere (Borregaard Skoger, over 1 mill. da.).
Historikk
Gruveselskapet

Orkla ble grunnlagt i 1904 som Orkla Grube-Aktiebolag for å overta driften av Løkken gruve ved elven Orkla i Meldal kommune, Sør-Trøndelag. Løkken gruve var drevet siden 1654, og Orkla regner selv sin historie fra dette året. Fra malmen her hadde man tidligere produsert kobber, men det nye selskapet ville utvinne svovel, som det var stort behov for til produksjon av bl.a. cellulose, kunstgjødsel og sprengstoff. Initiativtaker til dannelsen av Orkla var Christian M. Thams med svenske og norske forretningsmenn som medaksjonærer, bl.a. Thomas N. Fearnley, som var styreformann til 1910. Den svenske Wallenberg-familien gjennom brødrene Marcus og Knut og deres bank Stockholms Enskilda Bank, kom inn som aksjonærer i 1905, samme år som de hadde en sentral rolle i dannelsen av Norsk Hydro. Etter et tysk forsøk på å overta Orkla i perioden 1910–12, ble Orkla etter hvert svenskkontrollert gjennom Wallenberg-familien, en kontroll som varte til 1977. Svenske direktører ble innsatt, og Marcus Wallenberg var styreformann 1913–43 og hans sønn Jacob 1958–70. Orkla ble børsnotert i 1929.

Etter påvisning av nye store malmreserver i 1913, fikk gruvedriften et oppsving, og under den første verdenskrig ble Orkla en stor eksportør av svovelkis, også til Tyskland. Etter krigen var Orkla blitt Norges største gruveselskap og en av verdens største svovelkisleverandører, og fra 1920-årene satset Orkla også på metallurgisk forskning og industriell utnytting av malmen. I 1929 hadde Orkla ferdigutviklet en metode til utskilling av rent svovel fra svovelkis (senere kalt Orkla-prosessen), og på grunnlag av denne ble det bygd et nytt smelteverk i Thamshavn ved Orkdalsfjorden, som stod ferdig i 1931 og senere ble utvidet. Orkla produserte nå både svovelkis og rent svovel, foruten noe kobber.
Krigsproduksjon

Også under den annen verdenskrig var Orkla en viktig leverandør av svovel og kobber til Tyskland, denne gang mindre frivillig som en virksomhet i et tyskokkupert land. Ledet (fra 1938) av Thorry Kiær argumenterte Orkla for å opprettholde en relativt stor produksjon. Slik skulle det bli enklere å skjule for tyskerne at gruvenes malmreserver kunne forsvare et enda større uttak. Andre mente derimot at ledelsen viste for stor vilje til å etterkomme tyske produksjonsinteresser. Ledelsens noe kritiske holdning til de mange sabotasjeaksjoner mot Thamshavnbanen (åpnet i 1908 for å frakte malm fra gruvene til utskipning ved fjorden), vakte også misnøye i flere kretser. Orkla var hovedelementet i det såkalte Oslokonsortiet, som i 1941 kjøpte nye aksjer i det tyskdominerte Norsk Hydro, som ville bygge opp en aluminiumsvirksomhet. Etter krigen ble det reist landssviksak mot Kiær, men saken ble henlagt, og han fortsatte som direktør til 1958. Styreformann 1943–58 var for øvrig Thomas Fearnley, sønn av ovennevnte Thomas N. Fearnley.
Investeringsselskapet

Orklas store investeringer i Norsk Hydro under krigen, som gav god lønnsomhet, var selskapets start som en stor finansiell investor i andre selskaper. Sammen med gruve- og industrivirksomheten fortsatte investeringsvirksomheten i norske selskaper i etterkrigstiden, og i første halvdel av 1970-årene utgjorde aksjeporteføljen (aksjer i bl.a. Norsk Hydro, Elkem, Storebrand og DnC, samt skipsaksjer) Orklas største verdi. Ved smelteverket i Thamshavn ble svovelproduksjonen nedlagt i 1962 på grunn av prisfall og minsket malmuttak fra gruvene. I stedet fikk Orkla tilgang til billig vannkraft og startet, løsrevet fra gruvevirksomheten, produksjon av ferrosilisium og silisiumkarbid, det siste (Orkla Exolon) i samarbeid med et amerikansk selskap. Antall ansatte ved industrianlegget ble samtidig sterkt redusert.
Diversifisering og vekst

I 1977 solgte Wallenberg-gruppen sin eierpost på ca. 25 % til Den norske Creditbank (DnC), og Orkla, som fra 1974 bar navnet Orkla Industrier, var – også juridisk – ikke lenger ansett som et utenlandsk selskap. Etter hjemkjøpet av de svenske aksjene ble Jens P. Heyerdahl adm. direktør i 1979, og under hans ledelse ble både gruvevirksomheten og produksjonen av ferrosilisium avviklet. Gruvedriften med eksport av svovelkis, og senere kobber og sink, fortsatte likevel til 1987 (fra 1981 som et samarbeid med finske Outokumpu), da virksomheten ved Løkken Verk ble nedlagt. Produksjonen av ferrosilisium i Thamshavn ble i 1985/86 solgt til Elkem, i likhet med Orklas store eierandel i Bjølvefossen i Hordaland. Under Heyerdahls ledelse, og med utgangspunkt i det nye Oslokontoret fra 1975, ekspanderte Orkla i stedet til nye og forskjellige industriområder. Samtidig ble virksomheten innen finansielle investeringer videreutviklet og fortsatte som den ene av Orklas hovedpilarer, til langt ut i 1980-årene kanskje den viktigste. Bl.a. startet Orkla i 1984 et eiendomsselskap (Orkla Eiendom) og gikk i 1985 inn i finansrådgivning og formueforvaltning (Orkla Finans).

På industrisiden var Orklas første nyorientering kjøpet av aksjemajoriteten i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen i 1981. Kjøpet kom i stand etter salg ev en stor del av aksjeposten i Norsk Hydro. Høyer-Ellefsen ble senere sammenslått med andre selskap til landets nest største på området (Astrup Høyer), men solgt i 1986. En mer varig ekspansjon kom på mediasektoren da Orkla kjøpte Ernst G. Mortensens Forlag i 1984 og sin første avis (Moss Avis) i 1985. Orkla Media ble etablert i 1987. Orkla vokste raskt i første halvdel av 1980-årene, fra en omsetning på ca. 150 mill. kr i 1979 til 3,4 mrd. kr i 1985.
Fusjonene

I 1986 ble Orkla og det gamle industriselskapet Borregaard sammensluttet til Orkla Borregaard. Med denne fusjonen begynte Orklas satsing på merkevareområdet ved at Borregaard, foruten treforedling, også hadde en stor næringsmiddel- og forbruksvareindustri (DeNoFa Lilleborg og Stabburet). Orkla Borregaard ble dobbelt så stort som det gamle Orkla og landets fjerde største børsnoterte selskap etter omsetning. I 1991 fusjonerte så Orkla Borregaard videre med drikkevare- og næringsmiddelkonsernet Nora Industrier til Orkla AS. Nora omfattet bl.a. Norges største bryggerier (Ringnes) og stor sjokoladeproduksjon (Nidar). Deler av Noras matvareområde hadde tidligere (1985) gått inn i Borregaard (Nora Stabburet).
Internasjonalisering

Innen mediesektoren begynte Orkla allerede i 1990 en satsing på avisdrift i Polen og det øvrige Øst-Europa. I 1992 dannet Orkla og danske Egmont ukepresseselskapet Hjemmet Mortensen, og i 2000 kjøpte Orkla det store danske avishuset Det Berlingske Officin. Det var likevel Volvo-avtalen i 1995 som for alvor brakte Orklas virksomhet utenfor Norges grenser og gjorde konsernet til en stor aktør på det nordiske daglig- og merkevaremarkedet. Volvo-avtalen medførte at Orkla overtok Volvos matvareselskaper Procordia Food og Abba Seafood, som ble lagt inn i det nye Orkla Foods. Samtidig ble Ringnes og det svenske bryggeriet Pripps fusjonert til Pripps Ringnes, eid i fellesskap av Volvo og Orkla. Pripps Ringnes, som også hadde eierandeler i en stor østeuropeisk bryggerivirksomhet (Baltic Beverages Holding), ble heleid av Orkla fra 1997.

I 2001 ble Pripps Ringnes videre sammensluttet med danske Carlsbergs bryggerivirksomhet til Carlsberg Breweries, som ble verdens femte største ølbryggeri og eid med 40 % av Orkla og 60 % av Carlsberg. Uenighet om vekststrategi førte imidlertid til at Carlsberg i 2004 overtok Orklas eierandel for 17,5 mrd. kr, slik at Ringnesbryggeriene ble danskeide og Orkla et merkbart mindre, men rikere, konsern enn tidligere. Heyerdahl hadde i mellomtiden, etter en konflikt med nye aksjonærer, gått av som konsernsjef i 2001. I 2005 vokste Orkla på ny ved å overta Elkem og dets datterselskap Sapa. Orkla var fra før nest største eier i Elkem, men kjøpte ut amerikanske Alcoa (den andre eieren), tok selskapet av børs og la det inn som et datterselskap i konsernet. Samme år ble det kjent at Orkla så på mulighetene for å selge Orkla Media.
Adm. direktører/konsernsjefer
1904–10 Christian Marius Thams
1910–13 Friedrich Esser
1913–22 August Nachmanson
1922–38 Nils Erik Lenander
1938–59 Thorry Kiær
1959–79 Per Albert Johannes Palmer
1979–2001 Jens Paludan Heyerdahl d.y.
2001–05 Finn Jebsen
2005– Dag Jakob Opedal
————————————

Lavkarbo

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

Elcon Finans

Elcon Finans. Lysaker i Bærum, norsk finansieringsselskap etablert 1963 som Elcon Leasing, fra 1987 heleid av Gjensidige Forsikring, senere Gjensidige NOR og DnB NOR. Virksomhetsområder var bilfinansiering, leasing av maskiner og utstyr, samt betalingsinnkreving på vegne av andre bedrifter (faktoring).

Elcon Finans ble 2004 solgt til spanske Banco Santander, som videreførte bilfinansieringsvirksomheten under navnet Elcon, men videresolgte virksomhetene innen leasing og faktoring til franske Société Générale. Før oppsplittingen var Elcon Norges største finansieringsselskap med en omsetning på ca. 2 mrd. kr og filialer også i Sverige og Danmark.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Mauritius – næringsliv og økonomisk utvikling

Mauritius – næringsliv og økonomisk utvikling. Mauritius fremholdes gjerne som det ene afrikanske eksempel på et land som har gått fra en ensidig jordbruksbasert økonomi til en betydelig industrivirksomhet – og som videre sikter mot kommunikasjonsindustrien – alt i løpet av tre til fire tiår, fra slutten av 1970-årene. Samtidig har Mauritius styrket sin servicesektor, bl.a. knyttet til den viktige turistindustrien, og landet har normalt opprettholdt en betydelig, årlig økonomisk vekst.

Mauritius har få naturressurser, men er velegnet for jordbruk. Fra kolonitiden er det dominert av sukkerrørdyrking, med tilhørende foredling til råsukker. Inntil 1970-årene var Mauritius en såkalt monokulturøkonomi, dvs. sterkt avhengig av én råvare, ett produkt – sukker. Ved å tilslutte seg Lomé-avtalen med EF (nå: EU) i 1975, ble Mauritius garantert salg av et gitt volum sukker, til garanterte priser. Med utviklingen av nye handelsregimer, gjennom WTO, fra slutten av 1990-årene, er utsiktene for sukkerindustrien mer usikker. Det samme gjelder også tekstiler, som fra 1980-årene ble en stadig viktigere eksportartikkel, etter at landet tilstrakk seg utenlandske investeringer til i industriproduksjon for eksport, innenfor en såkalt Export Processing Zone (EPZ). Innen EPZ, som i praksis omfatter hele øya, tilbys investorer spesielt fordelaktige vilkår, for å etablere produksjon for eksport. Den tredje store inntektskilden for Mauritius, etter sukker og industri, er turisme. I 2003 passerte antall turister 700 000. Mauritius har dermed klart å omdanne en ensidig økonomi til å omfatte flere sektorer, og har fra slutten av 1990-årene også satset på å etablere øya som et internasjonalt offshore finanssenter.

Fra begynnelsen av 2000-tallet er det satset mye på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), med visjonen om en såkalt «cyber island», med bl.a. satsing på en teknologisone i Ebène. Mauritius ser sin plassering, geografisk og tidssonemessig, mellom Asia og Amerika, som ett fortrinn innen finans og IKT, samt et forholdsvis høyt utdanningsnivå og tospråklighet som et annet. Kulturelt og politisk har Mauritius nær kontakt både til Europa og Vesten, til Afrika og til Asia og Østen. Økt satsing på finans- og IKT-sektorene vil også redusere avhengigheten av import av innsatsvarer; importen til særlig industri og turisme er stor og kostbar, samtidig som Mauritius på langt nær er selvforsynt med matvarer. Etter hvert som Mauritius har fått en etter afrikansk målestokk høy gjennomsnittlig inntekt, kvalifiserer landet seg ikke lenger for en del fordelaktige ordninger som tilkommer de minst utviklede land. I 1990-årene ble Mauritius gjerne omtalt som et nyindustrialisert land, i likhet med flere slike i Asia.
Landbruk, fiske

Mauritius’ økonomi var lenge ensidig basert på dyrking og foredling av sukkerrør, og sukker er sammen med industrivarer fortsatt viktigste eksportprodukt. Ca. 90 % av jordbruksarealet og nærmere halvparten av øyas totalareal brukes til dyrking av sukkerrør, samtidig som det er satset på å øke produksjonen av matvarer, for å redusere den sterke avhengigheten av import. Mauritius er blitt selvforsynt med egg og fjærfe, poteter og grønnsaker, samt svinekjøtt, mens vel 90 % av rødt kjøtt importeres. Ca. 15 % av landets importutgifter er knyttet til matvarer. Den stadig økende turisttrafikken har ytterligere forsterket behovet for matvareimport. I høyere strøk dyrkes en del te og tobakk, primært for innenlandsk konsum. Sukkerrør dyrkes dels på store plantasjer, dels av individuelle bønder, de fleste småbønder. Produktet stod 2003 for vel halvparten av jordbruksproduksjonen, men bare ca. 4 % av landets BNP. I 1980 ble den tredje største bulk-terminalen for råsukker i verden åpnet i Port-Louis, med en kapasitet på 350 000 tonn. År om annet rammes sektoren av sykloner

Som følge av nye handelsregimer, var sukkerindustrien tidlig på 2000-tallet tvunget til rasjonalisering; produksjonen på Mauritius er forholdsvis høy, sammenlignet med mange andre land.

Fiske, særlig etter tunfisk, skjer hovedsakelig av fartøyer fra Japan, Sør-Korea og Taiwan, som fisker på lisens. Med støtte fra Australia og Japan har Mauritius bygd ut sitt kommersielle fiskeri, og det er foretatt vellykkede eksperimenter med oppdrett av reker. En ny fiskehavn i Trou Fanfaron ble åpnet i 1985; ytterligere en tunfiskfabrikk åpnet 1988, men fangsten av tunfisk sank fra rundt 2000.
Bergverk, energi

Mauritius har ingen kjente mineralforekomster, og må importere alle petroleumsprodukter. Energiproduksjonen skjer i noen grad fra vannkraftverk; i overveiende grad fra dieseldrevne varmekraftverk. Sukkerplantasjene produserer betydelige mengder elektrisitet, både for eget bruk og for salg, fra bagasse, et avfallsprodukt fra sukkerrør.
Industri

Mauritius har lite tradisjonell industri, men har en mindre fremstilling bl.a. av stålprodukter og mineralgjødsel, basert på importerte råvarer og halvfabrikata, samt noe produksjon av klær, skotøy og næringsmidler, bl.a. sigaretter basert på lokalt produsert tobakk. Industrisektoren ble utviklet særlig i 1980-årene, innenfor de såkalte eksportproduksjonssonene (EPZ); mer et finansielt instrument for å fremme investeringer enn en fysisk avgrenset sone. Innen EPZ-ordningen er det opprettet en rekke industriforetak for produksjon av varer for eksport, basert på attraktive vilkår og rimelig arbeidskraft. Industrialiseringen var lenge basert på enkel teknologi og høy arbeidkraftintensitet, og fant særlig sted innen teksil-, lærvare- og elektronikkproduksjon, med tekstiler som største enkeltbransje. Allerede i 1990-årene ble flere av tekstilfabrikkene lagt ned, vesentlig pga. at andre land tilbød billigere arbeidskraft – med den følge at Mauritius satser på noe mer teknologi- og kompetansekrevende produksjon. Industrien stod 2003 for ca. 20 % av BNP og ca. 70 % av eksportverdien; ca. 80 % av dette igjen bestod av tekstiler og klær. Sektoren stod for ca. 37 % av sysselsettingen.

Ca. 60 % av investeringene i EPZ er gjort av lokale investorer, resten kommer i hovedsak fra Asia, særlig fra Hong Kong.

Utenrikshandel

Mauritius har gått fra overskudd til underskudd på handelsbalansen mye pga. økt import til den eksportrettede industrien, samt økt import til turistsektoren. Landets eksport består vesentlig av sukker og industrivarer fra eksportproduksjonssonene.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Fisjon

Deling av aksjeselskap i to eller flere selskaper. Det kan skilles mellom fisjon hvor eierforholdet i det fradelte selskap er det samme som i det delende selskapet, og fisjon hvor en eller en gruppe av aksjeeierne overtar det fradelte selskapet, mens resten beholder det delende.

Aksjeloven og allmennaksjeloven, begge av 13. juni 1999, har regler om fisjon av aksjeselskap og allmennaksjeselskap i begge lovenes kap. 14.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Ordrebøkene bugner i USA

Tross avbøyning i amerikansk økonomi er det opplagte investeringsmuligheter.

Med en amerikansk økonomi på vei ned i gir vil den typiske ryggmargsreaksjon være å krype i le i de sektorene som tradisjonelt oppfattes som defensiver.

Før man treffer en slik beslutning, er det likevel verdt å skjele til verdiansettelsen. De tre klassiske defensive sektorene: Forbruksgoder, føde- og drikkesvarer samt forsyning er slik de dyrene, når man måler på hvor mye man skal betale for en krone av neste års overskudd (P/E).

Etter å ha handlet med en rabatt i forhold til det brede markedet på 20 prosent i 2002, er føde- og drikkevareprodusenter i dag 50 prosent dyrt enn aksjemarkedet som helhet. Det er slik ikke en god ide i å krype i ly her.

Omvendt er det kommet god verdi i medisinal-sektoren. Selskap som Novartis, Barr Pharmaceuticals og Sanofi-Aventis er her opplagte kjøpsmuligheter.

Strøm i Verdens Værksted
Med en anstrengt verdiansettelse på flere av de sektorene som tradisjonelt oppfattes som defensiver, er det behov for å snu blikket andre steder hen.

Utfordringen er her å finne selskap, som vil forbli upåvirkete av en avtagende amerikansk vekst. Selv om verdensøkonomien i høy grad består av forbundne kar, er det en rekke områder, som i de kommende årene vil oppleve høy vekst, uansett hvor dårlig det står til i USA.

Midtøstens enorme infrastrukturinvesteringer, som er drevet av de senere årenes høye oljeprisen, stopper slik ikke plutselig, fordi veksten i USA avtar. Det samme gjelder Kina og Indias enorme behov for elektrisitet.

Med en forventet BNP-vekst på 11 prosent i Kina for 2008 og et forhold mellom elektrisitetsforbruk og BNP-vekst på 1,3, er det i år behov for en volumvekst i elektrisitet på mer enn 14 prosent
alene i 2008.

Dette kaller på økte investeringer i kraftverk.
Av selskap, som vil ha gagn herav, kan nevnes Alstom, Siemens og Harbin Power Equipment.

Hvert kineser en bil…
Den stigende industrialiseringen og økte velstand i Kina stiller utover strømforbruket også krav til infrastrukturen.

Mens den svensk-sveitsiske ingeniørsvirksomheten ABB, kan glede seg over behovet for utbygging av elektrisitetsnettet, nyter et selskap som Anhui Expressway godt av det stigende behovet for motorveier.

Mens verdiansettelsen av fastlandaksjemarkedet i Kina ser anstrengt ut, er det verdt å merke at en boble på aksjemarkedet ikke er ensbetydende med en boble i reelløkonomien.

Hong Kong-notere og europeiske selskap eksponert mot den strukturelle veksten i infrastrukturen i Kina er slik fortsatt interessante investeringsmuligheter.

Jakten gått inn
Et annen område, hvor investeringene fortsetter, er jakten på olje. I takt med at reservene svinner, intensiveres etterforskningen, og da de lavt henge fruktene allerede er plukket, rykker
jakten ut på dypere vann, hvor de tekniske kravene er store.

Det betyr samtidig at serviceselskapene kan kreve en høyere pris for sine ytelser hvilket selskap som Halliburton, Transocean og Acergy nyter godt av i disse årene.

Transhav foretar teknisk krevende boringer på meget store vanndybder og har praktisk talt sin flåte fullt booket flere år fram.

Acergy står for installering av undervannsutstyr til oljeproduksjon og kostnadene hit utgjør typisk de siste 10-15 prosent av et prosjekt, hvorfor selskapets inntjening er relativ immun overfor fall i oljeprisen.

Ordrebøkene bugner
Fellesnevneren for de nevnte selskapene er, at de er relativ uavhengige av utviklingen i amerikansk økonomi.

Et annen fellestrekk er, at ordrebøkene like nå bugner hos de ordreproduserende selskapene. Dette forhold avspeiles av tabellen, som viser hvor mange års omsetning, det allerede nå er sikret i ordrebøkene.

Tross usikkerhet omkring tilstanden i amerikansk økonomi er det slik fortsatt masser av gode investeringsmuligheter for den selektive investoren. Historien har vist at det bare i ganske få og relativ korte perioder kan betale seg å være ute av aksjesmarkedet.

Som man sier på den andre siden av Atlanterhavet: «Den største risikoen er ikke å ta noen».

Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Tre av fire har stjålet på arbeidet

Flere enn tre ut fire dansker har stjålet fra arbeidsplassen sin.

Og det er alt like fra kulepenner, ringpermer og taxikvitteringer til firmaets egne produkter, som kommer med hjem, viser en ny meningsmåling, som Zapera har utført for MetroXpress.

Danske Næringsliv, som er landets nest størsde næringslivsorganisasjon, opplever en klar stigning i tyveri fra arbeidsplassen.

– Det er et sterkt voksende problem. Hver dag er det en fyring på grunn av tyveri. Det er sørgelig. I takt med at det er blitt normalt å skifte jobber hyppig, så faller lojaliteten til virksomheten, sier Lars Alexander Borke, som er prosessdirektør i Dansk Erhverv.

Ingen konsevenser
Her opplever man at problemet er vokst ytterligere, fordi konsekvensene er små.

– Politiets ressurser er så små at hvis en medarbeidere stjeler for under 1.000 kroner, så etterforsker politien det ikke. Så får man ingen straff og ingen flekk på vandelsattesten. Derfor er noen medarbeidere likeglade, når det ikke er noen konsekvenser, sier Lars Alexander Borke.

de fleste ting, som stjeles på jobben, beløper seg til svimlende beløp. Alene i detaljbransjen er det snakk om tyverier for en milliard kroner hvert år. På hele arbeidsmarkedet er tallet fem-seks milliarder kroner, viser undersøkelser og skjønn.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Danmarks største virksomhet

«Min gamle Setning «Intet Tab bør treffe oss, som kan bli undgaa ved rettidig Omhu», bør være et Løsen, som gaa gjennom hele Organisasjonen».

Slik skriver Arnold Peter Møller i et brev til sin sønn Mærsk Mc-Kinney Møller i desember 1946.

Og slik lyder sønnens motto fremdeles den dagen i dag, når det gjelder virksomheten AP Møller – Mærsk.

Startet med en kapital på 150.000 kroner
Foretaket ble startet, da kaptein Arnold Peter Møller og faret hans Peter Mærsk Møller grunnla Dampskipsselskapet Svendborg i 1904 med en kapital på 150.000 kroner.

Åtte år senere grunnla Arnold Peter Møller Dampskibsselskabet av 1912 i København, fordi han var misfornøyd med den sterkt konservative styringen av selskapet i Svendborg, som ikke hadde i sinne å investere i nye skip.

110.000 ansatte i 125 land
Siden er det gått fremover. I 2003 fusjonerer de to selskapene til A.P. Møller-Mærsk og skaper Danmarks ubestridt største virksomhet og verdens største rederi innenfor containershipping.

A.P. Møller-Mærsk kom ut av 2007 med et resultat før skatt på 43,7 milliarder kroner og en omsetning på 278,9 milliarder.

Konsernet har i alt 110.000 ansatte i ikke mindre enn 130 land og har i dag aktiviteter innenfor shipping, energi, offshore, detaljhandel og industri. Selskapet er notert på Københavns Fondsbørs.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

Gode forretninger vurderer alltid sine kostnader

Kostnader er et vitalt område i enhver forretning. De avgjør rentabiliteten, men en nøye vurdering av aktuelle løpende kostnader fastlegger også om en forretnings pengestrøm overhodet er tilstrekkelig til å holde forretningen kjørende. Selv de best lagte finansielle planene kan ødelegges med en uforutsett utgift, som plutselig oppstår, og mangen en revisor har fått et sett nøye regna ut periodisering ødelagt av en uforutsett hendelse.

Et forsiktig blikk på kostnadene viser viss problemområder, som er felles for de fleste forretningene. Kostnader til kjøpte inn varer eller råmaterialer er en av de største synderne. Disse stigninger i kostnadene kan ikke forutses, for selv om vi kanskje kan ha en mistanke om at oljeprisene stiger, har vi ingen muligheter for å vite på forhånd, om eller når en etterfølgende stigning i våre leverandørs transportkostnader kanskje sendes videre til oss.

Et annen viktig område, som er beryktet for overskridelser av kostnadene, er et firmas it-avdeling. Det kan være mange slags problemer her, f.eks. kostnader ved utskiftning av PC-er eller pc-komponenter, som er i stykker, kostnader til uventede oppdateringer av maskinvare og innkjøp av ytterligere programvare eller fornyelse av erhvervsbrukerlisenser.

Hva kan det gjøres for å minske følgene av disse uventede begivenhetene?

Hva angår kostnader til lager og materialer, er det ikke mulig å unngå stigninger i kostnadene. Det, som likevel bør gjøres, er å budsjettere med en stigning på forhånd. Det er ingen særlig hard og rask metode å gjøre det på, men hvis man f.eks. planlegger at oljekostnadene stiger med f.eks. 4 % i neste kvartal, selv om man kanskje ikke merker det direkte, kan man planlegge en stigning på 4 % i sitt budsjett. Selv om det umiddelbar vil påvirke den beregnet pengestrømmen med 4 %, står man, hvis det ikke er noen stigninger i kostnadene ved råmaterialer, med et uforventet overskudd ved kvartalets slutt… og det må være noe bedre enn et uventet underskudd!

Hva angår it-kostnader, vil det alltid være et element av uforutsigelighet, som det er umulig å ta høyde for på forhånd, så som PC-er, som går i stykker, men det finnes en måte å minske nesten alle andre løpende it-kostnader til et kvantifiserbart månedlig tall på ved å bruke en desktop-løsning.

De ovenstående eksemplene dekker de to områdene, som er tilbøyelige til å utgjøre de største forhindringene i å stille opp budsjettplan. Heldigvis kan andre kostnader for det meste fastlegges, før et prosjekt settes i gang. Som eksempel har jeg valgt bransjen for oversettelsestjenester. Et stigende antall virksomheter driver handel i utlandet, og derfor er behovet for oversettelsestjenester også vokst tilsvarende. Hjemmessiden Priser gir et godt eksempel på, hvordan et besøk på en hjemmesside gjør det mulig å fastsette en pris på et prosjekt på forhånd, betale og dermed fastsette kostnadene på forhånd – ingen skjulte overraskelser.

Hvis du vil ha, at ditt firma stadig skal kjøre om et par år, så pass på dine kostnader, legg et godt budsjett, og hold øye med de ubehagelige overraskelsene!
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Økonomien i selskapet er dårlig for ansatte

Vil det gå ut over økonomien til de ansatte at ledelsen ikke har maktet å holde selskapet godt nok oppe?

Får håpe dette roer seg og at SAS igjen kan klare å komme seg på beina. Oppsigelser er ikke godt for ryktet til SAS og heller ikke bra for samfunnet og de ansatte.

Lykke til alle ansatte 🙂

Og lykke til SAS!! Kan det tenkes at ledelsen bør finne seg annet å gjøre? Hva med å innsette en ledelse som bryr seg mere om folk enn om penger? En ledelse med empati vil drive SAS til store høyder.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)