Kategori | ØKONOMI

RSS feed for this section

Om økonomi

Er det fornuftig å spare pengene?

Det er alltid fornuftig å spare opp. Hvis ikke hensynet til inflasjon, skatt og velferdsytelser påbyr noe annen.

«Anser De det for fornuftig å spare opp i den nåværende økonomiske situasjonen?»

Sånn lyder den rask-talende stemmen i telefonen hvert måned hjemme hos 1500 dansker, typisk omkring spisetid, hvor det tradisjonelt er flest hjemme.

Spørsmålsstilleren er Danmarks Statistik, og spørsmålet er bare ett av 15, som inngår i den såkalte Forbruker-tillit-indikatoren – et omregnet tall, som kan si noe om danskenes syn på den økonomiske situasjonen.

Og ikke minst utviklingen, om forbrukerne endrer syn i positiv eller negativ retning.

Fornuft og følelse
Men hva skal man likevel svare på slik et bombardement av spørsmål – midt mellom matlagning og klesvask?

For det er da alltid fordelaktig å spare opp, er det ikke? Jeg mener, det er da bedre å ha en sparing enn ikke å ha en sparing?!

Bak det tilsynelatende absurde spørsmålet ligger det naturligvis en fornuftig forklaring: Økonomer bruker begrepet’ realrente etter skatt’, som er det, som er tilbake på en investering, når skatt og inflasjon er trukket fra.

Hvis dette utbyttet er negativt, er det i teorien ufornuftig å spare opp. Pengene blir mindre verdt med tiden, og det kan bedre betale seg å bruke pengene nå.

Eksempel: Er renten 3 %, skatten omkring halvdelen herav og inflasjonen på 2 % – ja, så er realrenten etter skatt negativ.

Men hvor mange når like å lage den kalkylen, mens potetene koker og det er ulvetime?

Og er det overhodet et relevant spørsmål å stille vanlige dansker? Regnestykket er lett for økonomer, så en god kalkulator vil lett kunne avløse telefonen.

Svaret hit er, at økonomene ønsker å peile danskenes holdninger og følelser snarere enn de vil kontrollere om vi kan regne.

Samspillsrammet sparing
Men hva nå, hvis en stor sparing går utover offentlige tilskudd?

Ja, det er velkjent, at har man en stor sparing, får man ikke de samme pensjonsytelsene og tilskudd som pensjonist – som hvis man ingen sparing har.

Sammenhengskraft, kaller politikere det, når de bredeste skuldrene skal bære de tyngste byrdene.

«Det kan ikke betale seg å spare opp», lyder det nå ofte borte over middagsborda. For hvorfor spare opp, hvis man kan la være og bli forsørget av det offentlige?

På det jevne…

Opp til årsskiftet fikk jeg det rituelle pensjon-magasinet fra banken. De anbefaler meg ikke å låne til pensjonssparingen, fordi de potensielt høyere utbetalingene vil påvirke folketrygden.

Med andre ord – det kan ikke betale seg å løpe en risiko, det går bare utover velferdinnsprøytingen.

Og det til tross for at flere økonomer har lagt fram regneeksempel på at boligeiere med friverdi med fordel kan ta opp billige lån med sikkerhet i huset, sette pengene på skattebegunstigede pensjonsordninger og investere pengene til et forventet utbytte, som overstiger lånerenten. Til og med kan man bringe sin samlet risiko, da formuen nå er fordelt på flere aktiva.

Et slik knefall for middelmådigheten skal man led lenge etter i den ellers utlånsivrige finanssektoren.

Fornuftig eller ikke – jeg sparer opp!

Hva kan vi bruke svaret på spørsmålet til – fornuftig eller ufornuftig?

I andre land er tillit-indikatorene viktige for prisdannelsen på aksjesmarkedene: Her kan alene forventninger til forventningstallene flytte kursene.

Men de færreste dansken beregner nok realrenten etter skatt når de står over valget mellom å kjøpe en vaskemaskin og å spare pengene opp.

Jeg velger å legge litt til side. Det er alltid vennlig å ha en klatt å falle tilbake på – med mindre man har de pene buksene på!

Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Det Internasjonale Valutafond (IMF)

Det Internasjonale Valutafond (engelsk International Monetary Fund, IMF) er et sentralt organ for det internasjonale pengesystemet og den internasjonale økonomi. IMF ble opprettet av de alliert i 1944 ved konferansen i Bretton Woods i USA for å sikre internasjonal pengepolitisk og økonomisk stabilitet i etterkrigstiden. I prinsippet kan alle land delta, men enkelte land har fortsatt valgt å stå utenfor. IMF utgjør en sentral brikke i det systemet av internasjonale institusjoner, som ble bygget opp av USA ved utgangen av 2. verdenskrig, og som i vid utstrekning var basert på nordamerikansk dominans i internasjonal økonomi og politikk.

Siden 1970 har svekkelsen av den nordamerikanske økonomiske dominansen gjort dette systemet av institusjoner mindre funksjonsdyktig. IMFs rolle ble blitt sterkt påvirket av dollarens problemer. Det opprinnelige formålet med IMF var å sikre faste valutakurser og å unngå spekulasjon og sterke svingninger på valutamarkedet, samt å pålegge de enkelte medlemslandene en viss disiplin i økonomisk politikk gjennom kontroll med utenriksøkonomien. De enkelte medlemslandene måtte definere en bestemt kurs for forholdet mellom sin valuta og gull. Hvert land måtte sørge for, at de reelle valutakursene på markedet ikke avvek mer enn 1 % fra den erklærte pariværdi, men kursendringer ved devaluering og revaluering var tillatt innenfor viss grenser.

Medlemslandene måtte betale et innskudd til fonden – normalt 25 % i gull og resten i egen valuta. Stemmeretten var direkte knyttet til størrelsen av innskuddet, og denne bestemte også de enkelte landenes kredittverdighet overfor fonden. Fonden kunne låne ut sine midler til land med problemer i utenriksøkonomien og med dårlig valutalikviditet.
Afrika 10

10 %
Asia 32

32 %
Europa 29

29 %
Midtøsten 1

1 %
Amerika 28

28 %
IMFs utlån i 1999 fordelt på verdensdeler.

Til gjengjeld kunne fonden forlange en betydelig kontroll med låntagerlandets økonomiske politikk. Disse sider av IMFs virksomhet har fortsatt stor betydning. IMFs evne til å regulere valutamarkedet brøt i praksis sammen 15. august 1971, da USAs president Nixon devaluerte den amerikanske dollaren og opphevet dollarens konvertibilitet i gull. Inntil da hadde USA garantert at alle dollar til enhver tid kunne innløses mot gull. Da sammenkjedingen mellom dollar og gull brøt sammen, ble det innført et system med en fiktiv valuta, en regneenhet kalt spesielle trekningsrettigheter (engelsk Special Drawing Rights, SDR) satt sammen av en rekke forskjellige valutaer. 1 SDR svarte i februar 2000 til 10,16 DKr. IMFs formue framførte i 1999 212 mrd. SDR svarende til 2.150 mrd. DKr. Av disse var omkring en tredjedel lånt ut i 1999, men herav bare 10 % til det fattigste kontinentet, Afrika.
Sammenbrudd

Bretton Woods-systemet forutsatte, at to institusjoner – IMF og Verdensbanken – sammen skulle fungere som sentralbank for verdensøkonomien, med den amerikanske dollaren som verdensvaluta. Det var tre hovedårsaker til, at dette systemet brøt sammen i 1970: Problemene i USAs økonomi, rivaliseringen mellom USA og andre viktige kapitalistiske industriland, samt presset fra utviklingslandene. Bruken av en nasjonal valuta som verdensvaluta forutsetter at vedkommende land har et viss betalingsbalansesunderskudd, slik at det kan skapes internasjonal likviditet. Men dette gir samtidig vedkommende land enestående muligheter for å ha et stort betalingsbalanseunderskudd, fordi vedkommende valuta er et gyldig betalingsmiddel innenfor hele avtaleområdet.

Fra midten av 1960 hadde USA et stigende betalingsbalanseunderskudd, forårsaket av militære utgifter i utlandet – ikke minst supermaktens krig i Vietnam – og av kapitaleksport i form av særlig investeringer i Vest-Europa og i utviklingslandene. USA kunne finansiere Vietnamkrigen og oppkjøpet av utenlandsk industri ved å la seddelpressen gå. Det akkumulerte amerikanske betalingsbalanseunderskudd ga etter noen år en sterkt stigende internasjonal likviditet, med betydelige mengder dollar i omløp i utlandet uten dekning i USAs eller andre lands produksjon. Denne stigende internasjonale pengemengden virket sterkt inflatorisk og stimulerte valutaspekulasjonen og presset på valutamarkedet. Det var nettopp dette, IMF skulle forhindre.

I siste del av 1960 begynte mange land – mest åbenlyst Frankrike – bevisst å foretrekke å ha sine valutareserver i gull fremfor dollar. Fra 1968 til 71 var sentralbankene ute av stand til å kontrollere valutastrømmene, og det skjedde en tiltakende flukt fra dollaren, med tilsvarende økte press på USAs gullreserver. Etter at USA i 1971 ga opp gullinnløselikheten, falt den amerikanske dollaren i forhold til de fleste andre industrilandenes valuta – ikke minst under dollarkrisen i høsten 1978. Overfor de viktigste europeiske valutaene, som den vesttyske marken og den sveitsiske francen, mistet dollaren fra 1971 til 78 over halvdelen av sin verdi. Handelspolitisk var dette likevel gunstig for USA. De nordamerikanske varene ble forholdsvis billigere og mer konkurransedyktige på verdensmarkedet, mens importvarene ble dyrere.

Konsekvensen var likevel samtidig, at dollarens internasjonale betydning ble sterkt svekket, hvilket reduserte USAs dominans i den internasjonale økonomien og politikk. Dollarens svakere posisjon gjorde at den ikke lengre ubetinget ble anvendt i varehandelen eller som reservevaluta i landenes nasjonalbanker. På denne måten kom USA i samme posisjon som andre industriland i forhold til den internasjonale økonomien. Det medførte samtidig, at de internasjonale institusjonene som bygget på dollaren, ble mindre funksjonsdyktige.

Det tidligere systemet som tillot USA å finansiere sine investeringer i utlandet ved å la seddelpressen kjøre, ble i 1960 betraktet med stigende utilfredshet i andre kapitalistiske industriland, først og fremst i Vest-Europa. Den åpenlyse franske motstanden mot dollarens dominans var på mange måter uttrykk for en mer generell vesteuropeisk utilfredshet – ikke minst i Vest-Tyskland. Omstruktureringen av det internasjonale valutasystemet sist i 1970 ga både Vest-Europa og Japan større internasjonal betydning. Dels gjennom bruken av japanske yen, dels gjennom oppbygningen av «slangesamarbeidet» mellom de vesteuropeiske landene, hvor denne valutaene ble låst fast i forhold til hverandre innenfor viss grenser – den såkalte slangen. EU’ S innføring av valutaen Euro fra 1999 er den konsekvente videreføringen av denne linjen, og liksom USA i 1950 og 60’er hadde en grenseløs tiltro til dollarens stabilitet, har Euro tilhengerne i dag en grenseløs tiltro til Euro stabilitet. Stabiliteten er likevel ikke større, enn at Euro forgjenger i form av slangesamarbeidet i realiteten brøt sammen i 1992 pga. intens valutaspekulasjon.

Utviklingslandene var ikke med, da Bretton Woods-systemet ble grunnlagt. I 1960 ble det stadig tydeligere, at IMFs regler satte meget snevre grenser for utviklingslandenes mulighet for å akkumulere gjeld, og dermed for å finansiere egen økonomisk utvikling gjennom utenlandsk låntaging. Politisk har IMF arbeidet for liberalisering av utenrikshandelen og valutahandelen – også i utviklingslandene – og dermed søkt å motvirke virkemidler som valutakontroll, importregulering og differensierte valutakurser. Denne laissez-fair ideologi avspeilte USAs dominans i IMF og neoliberalismens fremmarsj, men var ikke særlig egnet til å løse utviklingslandenes problemer. Likevel er de fleste utviklingslandene blitt tvunget inn i IMF, da dette i realiteten er en betingelse for å få lån fra de internasjonale forretningsbankene. IMFs medlemsskare var i 2000 derfor på 182 land. Eneste fraværende var Cuba , Nord-Korea og noen av de minste landene.
Konsekvenser

Gjennom sin rolle som internasjonal långiver har IMF kunnet opptre som økonomisk politimann overfor utviklingslandene og enkelte industriland. Dette har samtidig hatt viktige politiske konsekvenser. IMF har, alene eller sammen med Verdensbanken, kunnet påtvinge en økonomisk liberalisering – dvs. ukontrollert innlemmelse av den nasjonale økonomien i verdensøkonomien – overfor alle de u-landene som tidligere forsøkte å styre sin økonomi politisk. Gjennom 1980 og 90’er er denne politikken kommet til utfoldelse i form av såkalte strukturstilpasningprogram, hvor landenes statsapparat – og dermed også utgifter til utdannelse, helse og sosial velferd – er blitt skåret ned etter pålegg fra IMF og Verdensbanken. Konsekvensen har i de fleste landene vært økte sosial armod blant de fattigste befolkningsgruppene, og at militæret eller reaksjonære regimer har overtatt makten i kjølvannet på sosiale uroligheter, forårsaket av nedskjæringspolitikken.

Formelt IMF en del av FN system. Regelen i FN om at et land har en stemme gjelder imidlertid ikke, og stemmeretten etter innskudd innebærer at fonden er dominert av de rike landene – først og fremst USA. I viktige beslutninger kreves 85 % flertall, hvilket i realiteten gir USA vetorett. USAS andel av stemmene var opprinnelig 36 %. Den var i 1998 redusert til 18 %, Japans 6 % og EU lands felles andel er 29 %. Plasseringen av hovedkontoret i Washington D.C. gjør IMF særlig følsom overfor amerikanske ønsker og krav. USA er i løpet av 1950- og 1960 gått fra å være et kreditorland til å bli et debitorland overfor IMF.

I 1960 var IMF en vesentlig finansierekilde for USAs betalingsbalanseunderskudd, og det antas, at IMF finansierte 10 % av USAS betalingsbalanseunderskudd i perioden 1960-67. På den bakgrunnen kan det hevdes, at IMF ikke vesentlig har bidratt til å hjelpe de fattige landene til å løse sine økonomiske problemer, men snarere har gitt fordeler til det rikeste medlemslandet – paradoksalt nok det medlemslandet hvis egne finansielle problemer skulle undergrave IMF systemets stabilitet.

Siden utbruddet av gjeldskrisen i 1982 – hvor Mexico i realiteten gikk i betalingsstans og truet å ta flere storbanker med i fallet – er IMF flere ganger gått inn med storstilte redningsprogram. Motivet har aldri vært ønsket om å avverge konsekvensene for den fattige befolkningen, men derimot å redde de internasjonale storbankenes lån i de landene som er blitt kastet ut i dyp økonomiske krise. Det var bakgrunnen for at IMF i 1995 gikk inn med et redningsprogram til 18 mrd. US$ til, Mexico da dette landet ikke lengre hadde reserver til å overholde sine forpliktelser overfor de internasjonale storbankene. Et lignende motiv lå bak IMFs hjelpeprogram til 35 mrd. US$ til Indonesia , Sør-Korea og Thailand i 1998 i kjølvannet på asienskris.

A.J.

IMF betraktet den Østasiatiske valutakrise i 1997/98 som en gammeldags krise, hvor årsaken til problemene var landets overforbruk (for stor import og for store statsutgifter). Derfor gjorde IMF lånene til Sør-Korea betinget av at landet og dets regjering spente livremmen inn og gjennomførte en omfattende omstrukturering av systemet.

Det skulle ikke stilles krav til den internasjonale finanskapital, for ikke å snakke om gjennomført endringer i det internasjonale finansielle systemet. Men da det var tale om en ren likviditetskrise (se Valutakriser), ville den riktige medisinen ha vært en enkel kapialindsprøjtning. Å begynne å lukke banker etc. svarer til å rope «brann» på en kino: det virker som et signal til investorene om at den er gruelig gal og utløser panikkaktig flukt. En parallell: Anta at vi har en virksomhet med en sunn «reelløkonomi», dvs. god inntjening i forhold i forhold til kostnadene, men at den kommer i «pengeforlegenhet» fordi kreditorene plutselig sier opp sine lån. I denne situasjonen er det simpelthen hen bruk for et banklån, som kan bringe virksomheten over dette midlertidige problemet; det er ikke bruk for nedskjæringer, fyringer og drastiske omstruktureringer.

IMFs krav delte seg som vanlig i to typer: For det første en restriktiv, deflasjonær politikk: Meget høy rente det lukket mange virksomheter; store besparelser på statsbudsjettet, bl.a. ved å redusere statskontrakter med virksomheter, hvilket trakk grunnlaget vekk under mange av dem; og lukking av banker med hvad derav følger.

For det annet de mer langsiktige struktursreformer: Økte deregulering av såvel de innenlandske som de utenlandske kapitalbevegelsene (altså mer bensin på bålet). F.eks. fikk utenlandske kapitalinteresser nå rett til å oppnå en kontrollerende aksjeandel i sørkoreanske virksomheter, akkurat som markedet for obligasjoner ble åpnet for den utenlandske finanskapitalen; liberalisering av utenrikshandelen, f.eks. åpning av markedet for utenlandske biler; omfattende privatiseringer, som regel kombinert med masseoppsigelser, så virksomheter ble billigere i drift for ikke minst de utenlandske kapitalinteressene, som nå fikk økt adgang til landet; og mer generelt en likvidering av den særlige østasiatiske statskapitalistiske modellen, hvor stat, banker og de store konglomeratene («chaebol») utgjør en regulert politisk økonomisk enhet.

IMFs politikk virket ikke; de østasiatiske valutaer ble ved med å miste verdi. I oktober 1998 kom det en halvhjertet erkjennelse av dette, så man modererte politikken en anelse. Det forhindret likevel ikke fonden i et par måneder sen å utsette Brasil for det samme syrebadet. Heller ikke den sen førte politikk overfor Argentina og Tyrkia har markert noen endring. Samtidig er kritikken vokst, f.eks. fra Joseph Stiglitz – den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken.

Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.3/5 (7 votes cast)

Ufattelige tap og kollaps hos tre av fem investeringsbanker

Lehman Brothers har kollapset, Merrill Lynch er kjøpt opp. Bear Stearns forsvant i påsken.

Dermed har tre av de fem store investeringsbankene på Wall Street forsvunnet.

– Det er en hundreårsbølge som slår inn, sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities til DN.no, og viser til de store finanshusene som har kollapset.

– Det viser at systemet vi hadde ikke var stabilt, konstaterer sjeføkonomen.

Kritisk til Fed

Han mener situasjonen er en god illustrasjon på at kosntadene ved kredittsykelen gikk over skaftet på vei opp. Andreassen lurer på hvorfor den amerikanske sentralbanken Federal Reserve lot det skje.

– Dette har jeg ment hele veien, og mange sa det undervies, at sentralbanken sto og så på at kredittveksten var veldig høy og at boligprisene steg kraftig og at risikoen for at dette ville destabilisere systemet, sier Andreassen.

– Den største kritikeren har kanskje vært sentralbankenes sentralbank, Bank of international settlements (BIS). Den har vært veldig klar i analysene på at risikoen var stor for at dette ville gå galt. Nå har det gått galt, konstaterer Andreassen.
– Det er ikke over ennå

Andreassen tror imidlertid ikke at dette er det definitive vendepunktet i kredittkrisen.

– Nei, det tror jeg ikke. Washington Mutual har problemer, AIG har problemer, og jeg tror vi kommer til å se flere tap i banker i USA og i andre land fremover, noe som gjør at dette ikke er over ennå.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Selvstendig næringsdrivende kan få dekket over halvparten av pensjonssparingen sin av staten.

Vi anbefaler imidlertid alle med eget firma å starte en slik pensjonsavtale ettersom den er svært gunstig.

Gavepakke fra staten
Denne formen for pensjonssparing er i realiteten en gavepakke til de som driver eget selskap.

Selvstendig næringsdrivende, enkeltpersonforetak og eiere av små AS’er uten ansatte kan spare opptil 4% av bruttolønnen til egen pensjon, med fullt fradrag i næringsinntekten.

Beregningsgrunnlaget må være mellom 1 og 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). (1G = 70.256 kroner. 12G = 843.072 kroner. Denne satsen blir fastsatt i mai hvert år.)

Eksempel:
Dersom du har høy inntekt og sparer maksimalbeløpet på 30.913 kroner (4% av 12G – 1G) vil du kunne få hele 15.766 kroner lavere skatt. Marginalskatten på høye inntekter er nemlig 51%. Det vil si at staten sponser over halvparten av pensjonssparingen din.

I tillegg slipper du å betale inntektsskatt av sparebeløpet før du blir pensjonist. Når du tar ut pengene, beskattes disse normalt med bare 31% (28% + 3% i trygdeavgift).

Fradrag for uførepensjon
Selvstendig næringsdrivende kan også få skattefradrag for tegning av uføre- og etterlattepensjon. Premien kommer i tillegg til den øvrige pensjonssparingen.

Vilkåret for fradraget er at uførepensjonen og etterlattedekningen er knyttet opp til en pensjonsspareavtale.

Start sparingen så fort du kan
Tidligere har pensjonssparing vært et lite prioritert område for mange selvstendig næringsdrivende – særlig i en oppstartsfase der man kanskje er mer opptatt av å få bedriften på bena. Har du liten inntekt er det også lurest å bruke alle krefter og penger på å bygge opp bedriften.

Likevel er pensjonsordningen for næringsdrivende såpass gunstig at den bør prioriteres. I hvert fall når du føler at selskapet er såpass solid at du har mulighet til å binde opp kapital til pensjonssparing.

Kan være med på ansattes ordning
Driver du foretak med ansatte, kan du selv velge om du vil være med i de ansattes OTP-ordning. Bedriften pålegges OTP når selskapet har minst én ansatt i 75% stilling, eller hvis flere deltidsansatte tilsammen utfører to årsverk eller mer.

Avtalen om pensjonssparing må gjøres før 31. mars 2009 for at du skal være med på ordningen for 2008.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Omtrent halvparten av alle nordmenn har ingen anelse om hvor mye de vil få utbetalt i pensjon

Stortingspolitikerne er ikke alene om å mangle kontroll på pensjonen sin.

1 av 2 nordmenn har nemlig ingen som helst anelse om hvor mye de vil få i pensjonsutbetaling, viser en undersøkelse gjennomført av Synovate for Norsk Pensjon.

Tre av ti tror de vil få utbetalt tilsvarende 60-70% av sin nåværende lønn. Det er bare riktig dersom man jobber i staten.

11% regner faktisk med å få pensjon tilsvarende over 70% av lønnen sin, melder Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH).

Likegyldig til pensjonen
Over tre av fem svarer at de overhode ikke er bekymret over hvor mye de vil få i pensjon.

– Dersom du er 20 år gammel og nettopp har startet i arbeidslivet, er det naturlig at du ikke tenker så mye på pensjonen din. Problemet er at nesten ingen setter seg inn i dette temaet, uansett alder eller livssituasjon, sier Dag Vidar Bautz, daglig leder for pensjonsportalen Norsk Pensjon.

– For mange kommer nok engasjementet først den dagen de går av med pensjon. Da er det for sent, legger han til.

Må spare til pensjonen selv
De aller fleste er imidlertid avhengige av å spare til sin pensjonisttilværelse på egenhånd. Om det gjøres via egen bolig, eller for eksempel i aksjefond, er mindre viktig.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Industrilønnen opp 1,7%

I løpet av annet kvartal har lønnen til industriansatte økt med hele 1,7%. På samme tid i fjor gikk lønnen opp med 0,9%.

Opp 1,5%
Innenfor varehandel og i hotell og restaurant viser lønnsindeksen for gjennomsnittlig avtalt månedslønn fra 1. kvartal til 2. kvartal 2008, at det har vært en økning på henholdsvis 1,5 og 1,4%.

Ser man på *lønnsindeksen for gjennomsnittlig månedslønn i industri, det vil si avtalt månedslønn samt uregelmessige tillegg og bonus eksklusive overtidsbetaling, økte den med 0,2% i 2. kvartal 2008.

Tilsvarende vekst i 2. kvartal 2007 var på 0,5%. I varehandel og i hotell og restaurant økte lønnsindeksen for gjennomsnittlig månedslønn med henholdsvis 1,1 og 1,8% fra 1. kvartal til 2. kvartal 2008

For heltidsansatte innen samferdsel, gikk den avtalte månedslønnen ned med -1,1%. Lønnsindeksen økte med 0,4%.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

De 10 beste land å starte bedrift i

Her er det best å starte bedrift:

Land     Kontinent
1     Singapore     Asia
2     New Zealand     Asia
3     USA     Nord-Amerika
4     Hong Kong     Asia
5     Danmark     Europa
6     Storbritannia     Europa
7     Irland     Europa
8     Canada     Nord-Amerika
9     Australia     Asia
10     Norge     Europa

Nestbest i verden er New Zealand, og Norge kommer såvidt med på topp-ti listen med en tiende plass.

Danmark er best i Norden med femte plass, men Norge slår iallefall svenskene, som kommer på en 17. plass og dermed ikke er med på topp-ti listen i det hele tatt.

Norge får kritikk for at skattenivået er relativt høyt, at arbeidsmarkedet er for regulert og at byggetillatelse krever 14 prosedyrer og tar 252 dager.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

De 10 verste land å starte bedrift i

Her er det verst å starte bedrift:

1     Dem. Rep. Kongo     Afrika
2     Den Sentralafrikanske Rep.     Afrika
3     Guinea-Bissau     Afrika
4     Kongo     Afrika
5     Burundi     Afrika
6     Sao Tome & Principe     Afrika
7     Chad     Afrika
8     Venezuela     Sør-Amerika
9     Eritrea     Afrika
10     Niger     Afrika

Afrikanske land dominerer listen over de verste stedene å starte bedrift. Etter Kongo følger Den Sentralafrikanske Republikk, Guinea-Bissau og Kongo, som ikke må forveksles med sin større nabo og versting-landet, Den Demokratiske Republikken Kongo.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Songa-sjef Asbjørn Vavik tror på oljepris over 100 dollar fatet

Publisert: 11.09.08

Riggoperatøren Songa Offshore (SONG) har falt over 13 prosent på børsen på mindre enn to uker, men Songa-sjef Asbjørn Vavik er likevel ikke bekymret.

Det har han kanskje ikke grunn til heller. Songas tall for andre kvartal viste en forbedring i inntektene på nesten 16 millioner dollar i forhold til fjoråret, mens resultat før skatt på var 24 millioner dollar bedre enn i fjor.

– Vi har nettopp refinansiert, så vi merker heller lite konkret av kapitaltørken i dagens marked, sier Vavik til E24 på Paretos oljeseminar i Holmenkollen torsdag.

Tror ikke på fall

Vavik har også tro på at oljeprisen vil holde seg på et høyt nivå.

– Jeg har ikke tro på noe fall. På sikt tror jeg vi vil se en oljepris en del høyere enn dagens nivåer på rundt 100 dollar fatet, sier han.

Songa eier og driver fem halvt nedsenkbare borerigger og ett boreskip. Selskapet vil snart ha gjennomført flyttingen av hovedkvarter til Limasol på Kypros.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Forby bankers anbefaling og salg av egne aksjer

Forbrukerrådet har tala med 60 familier, som har kjøpt aksjer i bankTrelleborg. De forteller historien om noe som skjer, når banken går for langt. Forbrukerrådet ønsker derfor en ny lovgivning, som sikrer at interessene ikke blandes sammen, når banken driver forretning for kundenes risiko. Som forbrukere skal vi treffe mange beslutninger om vi privatøkonomien. Ofte spør vi bankens såkalte «kunderådgiver». Her forventer vi å få gode og fair råd om vi økonomien. «BankTrelleborg-saken viser imidlertid at banken samtidig ivaretar egne interesser, når man har bruk for risikovillig kapital eller selv eier aksjer», sier Carsten Holdum, økonom i Forbrukerrådet. Forbrukerrådet har tala med 60 familier, som er kommet i klemme, og 51 familier har beskrevet ulykkelige situasjonen på www.fbr.dk.
De problemer som kundene og småaksjonærene beskriver, er: 45 % forteller at bankens anbefaling er avgjørende for aksjekjøpet.35 % av alle aksjekjøp er skjedd ved telefonisk henvendelse. 27 % har fått opplyst av banken at det er tale om «sikker» investering. 12 % har fått frarådet salg av aksjen, da den «vil rette seg opp igjen». 8 % har fått å vite at de vil miste medlemfordeler, hvis de selger aksjene for å begrense tap. 24 % har brukt
barnesparingmidler til å investere i en enkelt aksje: bankTrelleborg. 10 % er pensjonister med mindre økonomi, hvor bankTrelleborg-aksjen utgjør en stor investering. 14 % har foretatt en aktiv overflytting av penger fra LD og SP for å kjøpe aksjer i bankTrelleborg. 4 % har kjøpt aksjer for lånte penger på anbefaling av bankens «rådgivere». 6 % har opplevd at de ansatte forteller at de selv har aksjer. 4 % har fått å vite at lån i banken er avhengig av at
man kjøper aksjer. Bankens anbefaling av aksjekjøpet har vært bestemmende for mange kunder. Det kjøpes aksjer for penge, som normalt ikke brukes til risikable investeringer, f.eks. barnas barnesparing eller vi felles offentlige sparingen fra LD og SP. En mer stor andel av kundene valgte tilogmed i første omgang å takke nei til det skriftlige tilbudet fra banken, men blir så etterfølgende ringt opp privat eller på arbeid av en telefonselger, som varmt anbefaler aksjekjøpet. Samtidig velger banken en forretningsmodell hvor aksjonærer belønnes. Og de, som i høsten blir nervøse for aksjeskursens utvikling, frarådes å selge aksjene, både fordi aksjen «nok skal rette seg opp», og fordi «den skal nok rette seg opp igjen, når vi avlagt årsregnskap». «Forbrukerrådet mener derfor at det er behov for en presisering på området. Om gjeldende rett allerede er overtrådt med bankens massive klappjakt på kundenes penger er uvisst og vil avvente avgjørelser fra Finansinstitusjonklagenemnda og ved domstolene. Skaden er skjedd for de kundene som står tilbake med tap. Men vi må ha en lovgivning, som sikrer at banker ikke anbefaler kjøp av egne aksjer. Hvis bankens aksjer ikke kan selges på det profesjonelle markedet, skal de private kundene ikke betale», sier Carsten Holdum.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

Forbud mot kompliserte bankprodukter

Den norske regjeringen har fått nok av at bankene selger altfor komplisert investeringprodukter til privatkundene. Så nå blir det forbud mot å selge strukturerte produkter. God ide, mener Forbrukerrådet. Sånn burde det også være i Danmark. Ifølge de nye norske reglene for investeringsrådgivning vil det nå bli stilt krav om at bankene ikke må selge produkter, som kundene ikke kan gjennomskue. «Og det er nettopp tilfellet med de strukturerte produktene. Her kan mange banker jo heller ikke selv gjennomskue de enkelte produktene. Likevel selger de til privatkundene. Det har kostet mange kunder mange penge», sier Carsten Holdum. Den danske nasjonalbanken har sammenlignet de strukturerte produktene med en obligasjon og en lottokupong. Og undersøkelsen finner fram til at investorene slett ikke belønnes for den ekstra risikoen, de påtar seg. Den danske husholdningen får derved lov til å bære risikoen for de finansielle markedene, uten å få penger for det. Pengen går i stedet til banken i form av provisjon. Sånn har det også vært i Norge. Men det har den norske regjeringen altså nå fått nok av: «For alle praktiske formål blir det nå forbudt å selge komplisert, uoverskuelige risikoprodukter til vanlige kunder», sier den norske finansministeren, Kristin Halvorsen til DN.no. «Forbrukerrådet vil nå dra kontakt til de danske politikere med forslag om, at de danske forbrukerne og investorer får samme beskyttelse», sier Carsten Holdum.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Bank og pensjonskunder

En analyse viser at de danske bank- og pensjonskunder er kritiske og fornuftige. Men også, at det er behov for bedre informasjon, og at forbrukerne kles på til å treffe de riktige valgene. Det er et viktig arbeid, som venter i Penge-og-Pensionspanelet, som er satt ned av Økonomi-og-Erhvervsministeriet. Forbrukerrådet er er med i panelet, som skal rådgi om hvordan vi sikrer forbrukerne bedre trygghet på det finansielle markedet. Riktig mange dansker foretar store finansielle valg, når vi skal kjøpe bolig eller velge pensjon. Slik valg er typisk i millionklassen, og sparer man bare en prosent i rente eller i kostnader, gir det en årlig besparelse på 6.700 kr. etter skatt for hver lånt million kroner. Danskene er interessert og vitebegjærlige, og vet i dag betydelig mer om finansielle forhold enn tidligere. Det er også nødvendig, for det stilles hele tiden større krav til vi vitenen, på grunn av den mylderet av nye produkter som hver særlig prises som særlig fordelaktige. Analysen I forbindelse med påbegynnelsen av arbeid i Penge-og-Pensionspanelet, har Forbrukerrådet testet et representativt utvalg av befolkningen om finansiell grunnviten, som er helt nødvendig, når vi skal velge: FBR Analyse spurte: Like for tiden er inflasjonen omkring 2 %. Hvis du har et beløp stående på en bankkonto, hvor du får 2,75 % rente, vil du om et år kunne kjøpe flere eller færre varer for dine penger? Merk at en renteinntekt er skattepliktig. Forbrukerne svarte: Flere: 22 % Færre: 47 % Like mer: 16 % Vet ikke: 15 % Uansett hva det korrekt svar er, kan under halvdelen finne fram til det. Flertallet har nok regnet sånn: skatt er minst 33 %, altså blir renten etter skatt redusert til 1,8 %. Dermed kan man kjøpe færre varer. Problemene oppstår, hvis økonomiske beslutninger tas uten å ta hensyn til skatt. F.eks. på investeringsområdet kan skatt variere fra 0 % for kursgevinster på obligasjoner til 59 % for renteinntekter. Hva er Risiko? Utover renten som et avgjørende verktøy til finansielle beslutninger, er det viktig å forstå begrepet «risiko». Risiko oppstår når man ikke kan planlegge alt. Hva nå hvis renten stiger? Eller jeg blir arbeidsløs og vi får et barn mer? Hva nå hvis huset faller i verdi? Har vi så fortsatt en fornuftig økonomi? Alle finansielle beslutninger krever derfor at vi kan forstå og håndtere begrepet «risiko». FBR Analyse spurte: I den finansielle verdenen tala det om risiko. Noen investeringer eller finansielle produkter innebærer at man løper en større risiko enn andre. Hvilket utsagn synes du, beskriver risiko best? Du kan bare markere et svar. Forbrukerne svarte: Risiko måler sannsynligheten for at man lider et tap: 36 % Risiko er et mål for utsving i resultatet enten som gevinst eller tap: 34 % Risiko er et mål for hvor stort et tap i tilfelle kan bli: 13 % Risiko kan ikke beskrives, det brukes på forskjellig måte: 9 % Vet ikke: 8 % I den finansielle verdenen er risiko et mål for utsving i resultatet. Risiko måler altså ikke i seg selv om man får et tap eller ikke. Risiko koster Ingen liker risiko i den finansielle verdenen. Likevel skal vi jo forholde oss til den. Det løses ved at risiko koster penge. Hvis en sikker statsobligasjon om et år med sikkerhet gir 4 % i utbytter, så krever vi mer i utbytter ved å kjøpe en aksje, hvor resultatet kan blir alt mulig mellom -30 % og s30 %. Vi setter simpelthen prisen på aksjen sånn, at den gir mer i utbytter. FBR Analyse spurte: En vanlig statsobligasjon med lang løpetid gir for tiden ca. 5 % i årlig rente. Det sies ofte, at aksjer kan gi varierende utbytte, men i gjennomsnitt mer. Hvor meget vil du med rimelighet kunne forvente at aksjer vil gi deg i årlig merutbytte? Forbrukerne svarte: Cirka samme utbytter: 16 % 1-2 % mer: 23 % 3-5 % mer: 40 % 6-10 % mer: 15 % Over 10 % mer: 5 % Her sees igjen store utsving i svarene. Det er simpelthen ikke noen felles oppfatning av hva risiko koster. Det vil bety at en gruppe vil unngå aksjer i pensjonsordningen, fordi de gir «cirka samme utbytter» og andre vil ha altfor mange fordi et utbytte på 10 % eller mer er mer attraktivt. Verre er det, at den finansielle bransjen heller ikke har en felles utmelding på dette området. Noen forskere heller til et mersutbytte på 1,5 %, hvilket også var utgangsspunktet da Finansrådet og Forsikring.Pension laget felles retningsslinjer for pensjonsprognoser. Andre aktører er mer optimistiske og ser merutbytter opp mot 3 %. Oraklas tid orakle fra Delfi ikke levde forgjeves. Det gis masser av forutsigelser om framtiden, f.eks. kjøpsanbefalinger av bestemte aksjer eller rentens utvikling. FBR Analyse spurte
Den korte renten er for tiden ca. 5 %. Den har vært kraftigt stigende gjennom 11/2 år, og er nå ved å flate ut. Økonomer peker på at det er usikkert hvordan den vil utvikle seg fremover. Har du din egen ideen om hva renten vil gjøre fremover? Forbrukerne svarte: Ja, jeg har min egen klare forventningen om renteutviklingen: 13 % Nei, jeg tror generell renten vil utvikle seg som ekspertene forutsier: 44 % Nei, jeg tror ikke renten kan forutsies: 43 % Her er det god enighet om at man ikke selv på egen hånd kan forutsi utviklingen. Det helt store flertallet svarer slik at de ikke selv har noen egen mening om rentens utvikling. Ikke desto mindre markedsføres mange finansielle produkter til kjøpere, som har en bestemt tro på framtiden: «Velg dette lånet, hvis du tror at renten vil … Det interessante spørsmålet er, om vi som forbrukere alltid bruker vi sunne fornuften, eller om vi likevel faller for fristelsen til å følge disse rådene. For oraklene hadde vel neppe levd så godt, som de gjør, hvis forbrukerne ikke hadde et behov for å få hjelp til det uvisse. Analysen viser, at vi som forbrukere ikke i stor grad har fellest ensrettet oppfatning av grunnleggende finansielle elementer som rente og risiko, og hvordan man prisfastsetter disse størrelsene. Problemet er ikke mangel på informasjon. Kanskje snarere, at vi har adgang til nærest uendelig meget av den, og den kan saktens bli bedre. Det er her Penge-og-Pensionspanelet kommer inn i bildet. Forbrukerrådet ser derfor fram til arbeidet med å sikre de danske forbrukerne god og lødig informasjon, som kan brukes.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Dårlig rådgivning gir godt salg

Finansinstitusjoner kontakter i stigende grad kunder over telefonen og med brev. Men selv om det gir en mangelfull rådgivning, er det likevel mange, som ender med å kjøpe de dyre investeringsproduktene. Forbrukerrådet har gjennomført en panelundersøkelse, som viser at bankers markedsføring av garantiobligasjoner generell er mer aggressiv. «Forbrukerrådet finner det uakseptabelt med en aggressiv og massiv markedsføring på investeringsområdet. Ikke minst fordi banken har en stor interesse i å selge produkter med høy provisjon, som det gjør seg gjeldende for garantiobligasjoner. Undersøkelsen viser, at hver tredje som tilbys garantiobligasjoner, ender med å kjøpe dem. Det er en overraskende høy andel», sier Carsten Holdum, økonom i Forbrukerrådet. Bankene har tidligere uttalt at de bare ville selge denne typen produkter til kunder med en god og sunn økonomi, og at valget bare bør tas etter en grundig rådgivning. «Den praksis er tilsynelatende vendt. Det er særlig problematisk, at halvdelen av de spurte har truffetderes valgene uten noen skikkelig form for rådgivning. Og av dem, som har mottatt rådgivning, kan halvdelen ikke huske garantiobligasjonenes risikobeskrivelse», sier Carsten Holdum. Undersøkelsen viser også at det er flere tilfeller av ulovlig markedsføring. Forbrukerrådet finner det sterkt kritikkverdig at 5 prosent svarte at de var blitt kontaktet telefonisk uten å ha gitt tillatelse til det. Men undersøkelsens resultat kan ikke vise hvilke banker, det har benyttet seg av ulovlige salgsknep. Derfor kan Forbrukerrådet ikke anmelde dem. «Det er en tendens til, at det er lavt utdanna eldre med en lav inntekt, som kjøper garantiobligasjoner. Men finansinstitusjonene skjelner ikke nevneverdigt til kundenes økonomiske forhold, bare det er penger på kistebunnen. Forbrukerrådet advarer derfor mot å investere i disse produktene uten en dyptgående rådgivning og en skikkelig betenkningsperiode», sier Carsten Holdum.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 5.0/5 (5 votes cast)

Bindende pristilbud på aksjer – åpenhet i handel med verdipapirer

Bindende prisstillels på aksjer, gjennomsiktighet for handel med verdipapirer og innberetning av transaksjoner med verdipapirer og innberetning av transaksjoner med verdipapirer Til Finanstilsynet Finanstilsynet har 17. august 2007 (j.nr. 132-0005) sendt utkast til kungjøring om bindende prisstillels på aksjer samt gjennomsiktighet for handel med verdipapirer og utkast til kungjøring om innberetning av transaksjoner med verdipapirer i høring. Forbrukerrådet opplever at forbrukere er usikre på om en gitt handel foretas med banken eller på børsen. Vi mener derfor at det er behov for en tydeliggjøring av hvordan handelen utføres. Herunder f.eks., at dette tydelig (tydelig) fremgår av handelsnotaen. Når det handles med banken som motpart, mener vi at såvel kjøp- som salgspris skal opplyses, slik at man – før det treffes valg om handel – ser begge priser samtidig. Dermed har forbrukeren overblikk over den kostnaden som vil ligge i forskjellen deriblant (spread’). Forbrukerrådet opplever saker, hvor banken tilsynelatende har stilt en feil pris, og hvor banken deretter gir forbrukeren mulighet for å angre handelen eller handle til en ugunstigere pris. Vi ser behov for en tydeligsgjøring av hvordan denne konflikten avgjøres.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Platinum kort – Hva er platinumkort?

Et stigende antall forretninger i utlandet tilbyr at kjøp kan faktureres i kortholders egen valuta. Et eksempel kan være, hvis du står og skal betale for et hotellopphold i

London, og resepsjonisten tilbyr å fakturere beløpet i danske kroner (DKK) i stedet for i britiske pund (GBP).
Vi anbefaler at du alltid velger fakturering i lokal valuta, da det vanligvis vil være billigst. Det skyldes at forretningsstedene vanligvis anvender en høyere kurs, enn den

vi tilbyr. Kursomregning hos oss skjer etter Nationalbankens middelkurs tillagt 1 1/2 prosent for europeiske kurser og 2 prosent for ikke-europeiske kurser.
Om kortet
Fra 100.000 kr. og opp i kjøpsmaksimum
Platinum byr på en verden av privilegier. Kortet utstedes ikke med et kjøpmaksimum under 100.000 kr. og stiller derfor krav om høy kredittverdighet. Til gjengjeld får du et

kort, som byr på globale fordeler og privilegier, intet annen kort kan tilby deg.

Forhøyet forsikringer,
utsøkt service og særarrangementer
GlobeCard Platinum inneholder nettopp de forsikringene som gir deg den største tryggheten og sikkerhet på reisen. Og du vil naturligvis oppleve en ekstra god service, som

inkluderer unike fordeler og særarrangementer bare for Platinum kunder.

Privat- eller firmakort
GlobeCard Platinum kan opprettes som Privat –
eller Firma kort.
I tilknytning til Firmakort kan utstedes et Dobbeltkort, som er et ekstra kort, som gjør det mulig å skille firma- og privatforbruk. Les mer om dine særlige Platinum fordeler

og gå på oppdagelse i en verden av privilegier.

Eksklusive særarrangementer for Platinum kortholdere
Medlemskapet byr på en lang rekke store opplevelser for Platinum-kortholdere.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 3.7/5 (7 votes cast)

Opplys om provisjon

Forbrukerrådet er blant de mange kritikerne av garantiprodukter. Det foreslår at bankrådgiverne opplyser omderes provisjonen. Etter Nationalbanken sammenlignet garantiobligasjoner med lottokuponger er flere kritiske røster kommet med i koret. Senest økonomi- og erhvervsstatsråd Bendt Bendtsen (K). Han krever slik bedre opplysning i forbindelse med salg av obligasjonene. Det er Forbrukerrådet enig i og foreslår videre at bankrådgiverne får plikt til å opplyse kundene om provisjon i forbindelse med salget av finansielle produkter som for eksempel garantiobligasjoner. En ordning man i dag kjenner fra forsikring- og eiendomsmeglere. «I dag er reglene mer vattet, fordi bankene ikke i selve rådgivningssituasjonen skal opplyse hvor meget rådgiveren får i provisjon. Det er med til å gjøre det hel ugjennomssiktigt», sier økonom Lotte Aakjær Jensen, Forbrukerrådet.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Nei til å gi videre bankopplysning

Bankene vil ha lov å gi videre fortrolige opplysninger. Nei, sier Forbrukerrådet. Lovforslag om særlig dekket obligasjoner (Felles funding) Forbrukerrådet har mottatt utkast til deler av lovforslag om særlig dekka obligasjoner (Felles funding) i høring. Forbrukerrådet har alene kommentarer til forslagets bestemmelse om en endring av kapittel 9 i lov om finansiell virksomhet om videregiving av fortrolige opplysninger. Lovforslaget skal gjøre det mulig for mindre finansinstitusjoner å gå sammen om å utstede særlig dekka obligasjoner, og til dette formålet anser finansinstitusjonene det for nødvendig å kunne gi videre fortrolige opplysninger om låntagerne. Dette er i dag av hensyn til låntageren bare lovlig, såfremt låntageren har gitt sitt samtykket til videregivingen av de personlige opplysningene. Med utkastet til lovforslag gitt finansinstitusjonene temmelig til å gi videre personlige opplysninger om låntagerne utenderes samtykket. En videresgiving av personlige opplysninger uten samtykke er bare i overensstemmelse med datasbeskyttelsedirektivet (Direktiv 95/46/EF av 24. oktober 1995), hvis finanssinstitusjonens interesse i videresgivingen er legitim og overstiger låntagerens interesse i at opplysningene er fortrolige. Generelle bemerkninger Forbrukerrådet er forundret over denne adgangen til å gi videre personlige opplysninger, som det er lagt opp til gjennom den nye §120 B, og finner ikke at det med det nåværende utkastet til en SDO-lovgivning, er tale om en berettiget videresgiving, og stiller derfor spørsmålstegn vet om det er i overensstemmelse med datasbeskyttelsedirektivet. Det er ikke en fordel i seg selv for forbrukerne, at det kommer flere spillere på et marked1. Et kikk på det danske finansinstitusjonmarkedet kan rask bekrefte at det ingen sammenheng er mellom antallet av spillere på et marked (Mange) og graden av konkurranse (Ringe), så Forbrukerrådet anser ikke dette for å være et tilstrekkelig argument til å legitimere forslaget for forbrukerne. Forslaget vil bety at personlige opplysninger om forbrukeren og denne økonomien fremover kan gis videre uten forbrukerens samtykke. Forbrukerrådet har vanskelig ved å se at forbrukerne har noen fordel ut av forslaget med mindre at det sikres, at lovgivningen om særlig dekka obligasjoner i all alminnelighet sikrer fordeler for forbrukerne. Forbrukerrådet har i vi tidligere høringsuttalelsen på særlig dekka obligasjoner pekt på, at det ikke forekommer særlig sannsynlig at lovforslaget i sin nåværende utformingen skaper fordeler for forbrukerne, og peket på tiltak, som skal sikre disse fordelene til forbrukerne. Det svinger seg bl.a. om sikring av reell konkurranse og skikkelig rådgivning til forbrukerne. Selv hvis disse tiltakene gjennomføres, finner Forbrukerrådet fortsatt forslaget om lempelse av videregivingen problematisk og finner at det er behov for – Avveiningen mellom virksomhetenes og forbrukernes (de registrerte) interesser skal tydeliggjøres i forslaget. – De opplysninger som må gis videre skal tydeliggjøres og begrenses i lovforslaget. Bemerkninger til forslaget Det må først slåss fast, at hovedregelen ved videregiving av fortrolige opplysninger er, at det avgis et samtykke før opplysninger kan gis videre. Det kan så gis lovhjemmel til at det ikke skal avgis samtykke, hvis videregivingen anses for berettiget (Direktiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 anvender ordvalget legitim interesse), og at hensynet til den registrert ikke overstiger denne interessen. Det vil si at Folketinget skal dra stilling til, hvorvidt 1. Det er tale om en berettiget interesse for virksomheten i å gi videre opplysninger, 2. og at hensynet til den registrert ikke overstiger denne berettiget interessen Forbrukerrådet finner ikke at det i lovforslaget i tilstrekkelig grad er redegjort for hvorvidt lempelsen av videregivingreglene i §120 B kan sies å være berettiget, og finner slett ikke at det er foretatt en avveining mellom det berettiget i videregivingen overfor hensynet til den registrert. Eneste bemerkning kastet ut til lovforslaget knytter til de registrerte er, at «Mer konkurranse mellom de utstedende instituttene vil være til gagn for forbrukerne». Bemerkningen kan neppe antas å gjøre å gjøre det ut for å berettige videregivingen eller for den saks skyld anta karakter av en avveining mellom virksomhetens og den registrerte interesser. Forbrukerrådet føler seg videre ikke overbevist ut fra bemerkningene i utkastet til lovforslaget om at de involverte virksomheter ikke kunne løsederes problemene med et samtykke, og finner at det er en skjerpende omstendighet i avveiningen mellom virksomhetenes berettiget interesse og de registrerte interesser. Av mer spesifikke kommentarer er Forbrukerrådet generelt mer bekymret over at utkastet til §120 B ikke inneholder noen form for begrensning på de opplysningene som må videregives2. Det er ikke i tråd med den inntil nå praksisen i videresgivingreglene, hvor opplysningsbegrepene i hovedregelen er begrenset til eksempelvis vanlige opplysninger (definert i en kungjøring som en uttømmende liste), som kan anvendes til varetakelse av administrative oppgaver eller opplysninger om rent private forhold, som ikke må gis videre uten kundens samtykke. Forbrukerrådet finner det bekymrende at det ikke er noen begrensning av de opplysningene som må gis videre. Hensynet til den registrert påbyr at de involverte finansielle virksomheter, som er de nærmeste til å vite det, på forhånd må redegjøre for, hvilke opplysninger som er nødvendige for videresgivingen, og at lovforslaget må tilpasses heretter. Forbrukerrådet skal for øvrig avslutningsvis gjøre oppmerksom på at Folketinget allerede har dratt stilling til de to forholdene, som de långivende instituttene skal bruke videregivingen til, nemlig administrative oppgaver og risikostyring. – Opplysninger til administrative oppgaver kan ifølge FIL §118, stk. 1 bare gis videre, hvis det er tale om vanlige opplysninger (definert i kungjøring) – Enda mer restriktivt er reglene for videregiving til risikostyring, hvor det i FIL §120, stk. 2 heter, at «Opplysninger om privatkunder kan ikke gis videre til bruk for risikostyring,.., bortsett fra de særlige tilfellene, hvor opplysningene om en privatkunde vedrører forpliktelser, som har eller vil kunne få en betydelig størrelse». Utkastet til lovforslaget tilsidesetter disse hovedreglene uten at det står klart hva den berettiget videregivingen består i, og hvor berettigelsen er større enn de generelle tilfellene, som Folketinget allerede har dratt stilling til.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)

Positivt med obligasjoner

På noen områder vil forbrukerne likevel møte vilkår, som kan være bekymrende. Forbrukerrådet er som utgangspunkt positivt stilt inn overfor å innføre særlig dekka obligasjoner i Danmark. Det er likevel også en rekke punkt, som Forbrukerrådet mener, man skal være på vakt overfor. Det skriver Forbrukerrådet i et høringsuttalelse til Finanstilsynet. Høringsuttalelser til Finanstilsynet Overordnet positivt med særlig dekket obligasjoner. Men det er også en rekke forhold, man skal være på vakt overfor. Lovforslag om særlig dekket obligasjoner Forbrukerrådet har mottatt utkast til lovforslag om særlig dekka obligasjoner i høring, og har følgende kommentarer til utkastet: Innledningsvisst skal det merkes, at Forbrukerrådet ikke betrakter det som sin oppgaven å kommentere den økonomiske politikken samt eventuelle endringer heri, og at rådet derfor ikke har noen kommentarer forsåvidt angår nivået for den allerede mer omtalt lånesgrense på 70 prosent. Omvendt ligger det Forbrukerrådet mer på sinne, at det generell blir skapt trygge økonomiske rammer for de danske forbrukerne. Forbrukerrådet er som utgangsspunkt positivt stilt inn overfor å innføre særlig dekka obligasjoner i Danmark, og støtter regjeringens forslag om å gi både finanssinstitusjoner og realkredittsinstitutt mulighet for å utstede særlig dekka obligasjoner. Forbrukerrådet har likevel en rekke bekymringer for de vilkårene de danske forbrukerne kan møte etter innføringen av særlig dekka obligasjoner i Danmark: – Med et tilbud av særlig dekka obligasjoner vil forbrukerne blir stilt overfor et enda mer komplekst valg, når boligen skal finansieres. Det øker behovet for profesjonell assistanse, og forbrukerne har derfor bruk for en skikkelig rådgivning. – Det må sikre, at den gevinsten bankene har utsikt til med utstedelsen av særlig dekka obligasjoner havner hos forbrukerne. Derfor skal lovforslaget straks følges opp med tiltak, som styrker den i forveien svake konkurransen i sektoren. – Forbrukerrådet ser en rekke områder, hvor innførselen av særlig dekka obligasjoner har en negativ effekt på forbrukernes økonomi. Samlet sett er Forbrukerrådet usikker på de samlet økonomiske konsekvensene for forbrukerne. Det må sikres, at forbrukerne ikke blir de økonomiske taperne i denne markante omleggingen av boligsfinansieringen i Danmark. – Kravet om den løpende overholdelsen av lånesgrensene risikere å stille forbrukerne i en uholdbar økonomisk situasjon ved synkende huspriser. Forbrukerne må ikke bli stilt overfor et krav om innskudd eller ytterligere sikkerhetsstillelse. – Utarbeidelsen av et nyt fleksibelt balansesprinsipp risikerer å påvirke de innfrielsesmetodene forbrukerne kan velge imellom. Et nytt balanseprinsipp må ikke medføre økte kostnader for forbrukerne ved førtidig innfrielse. Effekter av manglende konkurranse Både det danske realkredittmarkedet og det danske bankmarkedet for privatkunder er karakterisert ved en utilstrekkelig konkurranse. Forbrukerrådet finner, at muligheten for å utstede særlig dekka obligasjoner i verste fall kan forverre situasjonen. I takt med liberaliseringen av den danske boligfinansieringen har de danske forbrukerne opplevd en stadig stigende strøm av nye produkter. Det er både godt og skitt for forbrukerne. Den gode siden er, at hver forbruker kan få en boligfinansiering, som passer til nettopp denne forbrukerens behov. Den negative siden av medaljen er omvendt, at forbrukeren ved valget av det riktige boliglånet i stigende grad blir avhengig av profesjonell rådgivning, da den enkelte forbrukeren har svært vanskelig ved selv å velge ut det riktige mikset mellom risiko og pris blant de tilbudt boligfinansieringsmulighetene. Denne negative siden hemmer konkurransen alvorlig, og blir bare forsterket med flere boligsfinansieringprodukter. Forbrukerrådet finner derfor at lovforslaget bør suppleres med tiltak, som forsterker forbrukernes muligheter for å ta konkurransehansken opp gjennom økte gjennomsiktighet og adgang til upartisk rådgivning. Eksempelvis har forbrukerne ikke i dag mulighet for å sammenligne boligfinansiering utstedt av banker med boligfinansiering utstedt av realkredittinstitutt samtidig med at forbrukerne blir møtt med løsninger, som avhenger av produktpaletten i nettopp den finansielle virksomheten, som kunden mottar rådgivning fra. Den dårlige konkurransesituasjonen blir enda mer problematisk med innføringen av særlig dekka obligasjoner, hvor det er evident, at bankene står til en gevinst. Den merpris de danske forbrukerne betaler som følge av dårlig konkurranse blir dermed enda større, og bankenes inntjening økt tilsvarende. Sett ut fra både et forbrukerperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv bør det fra politisk side sikres, at gevinsten havner i forbrukernes lommer og ikke i bankenes kasser. I den forbindelsen er det også verdt å være oppmerksom på, at forbrukerne til forskjell fra realkredittfinansieringen ikke er sikret en markedfastsatt pris på den delen av boligfinansieringen som ligger i finansinstitusjonene. Forbrukerne vil derfor fortsatt ha en dyrere finansiering i finansinstitusjonene enn i realkredittinstituttene, da den prisen forbrukerne møter ofte vil være basert på forhandling. Forbrukerne har derfor bruk for en sober upartisk rådgivning og en reell mulighet for å være en sterk forhandlingspart. Effekter på prisdannelsen Lovforslaget inneholder en lang rekke endringer i reglene for boligsfinansiering i Danmark. Eksempelvis foreslås lånegrensen endret først til 70 prosent, og siden til 75 prosent, hvilket må formodes å ha en dempende effekt på boligprisene. Samtidig med fjerne begrensninger i perioden for avdragsfrihet og løpetid, hvilket trekker i den motsatte retningen. Forbrukerrådet finner det til forskjell fra andre særdeles vanskelig å overskue nettokonsekvensene av disse motsattrettet tendensene, men finner at det er uheldig, hvis forbrukernes nettorisiko ender med å bli økt med lovforslaget. Selv hvis den forventet gevinsten fra utstedelsen av særlig dekka obligasjoner kommer forbrukerne til gode, ser Forbrukerrådet en rekke risikoer, som trekker i den annen retningen. Blant annet ser Forbrukerrådet en risiko for en utvanning av likviditeten i de enkelte obligasjonene, når antallet av kombinasjonsmuligheter økes markant. Dette vil alt annet like medføre en stigning i forbrukernes utgifter til boligfinansiering. Størrelsen av den negative priseffekten på restfinansieringen står likeledes nokså uklart for Forbrukerrådet. Liksom effekten på den allerede eksisterende lånemassen forekommer usikker. Sist men ikke minst er det en vesentlig usikkerhetfaktor forsåvidt angår effekten av endringene på boligprisene. Samlet sett er Forbrukerrådet mer usikker på de økonomiske konsekvensene for forbrukerne av lovforslaget. Hvis bare et par av ovenstående risikoer realiseres, så peker pilen mer i retning av en negativ effekt på forbrukerne, hvis ikke det fra politisk side lykkes å sikre at bankenes gevinster ender hos forbrukerne. Forbrukerrådet føler her anledning til å beklage at det ved framsettelsen av lovforslag ikke er plikt for regjeringen til å vurdere over de økonomiske konsekvensene for borgerne (og dermed forbrukerne), men utelukkende et krav om skjønn over de økonomiske konsekvensene for næringslivet. Effekter av løpende overholdelse av lånegrenser Det fremgår av lovforslaget, at det følger av et direktivskrav, at det skal skje løpende overholdelse av lånesgrensene (Forholdet mellom lån og verdien av sikkerheten) til forskjell fra de någjeldende reglene, hvor det bare er på belåningstidspunktet, at lånesgrensen skal være overholdt. I lovforslaget gis det mulighet for at de utstedende instituttene kan skaffe supplerende sikkerhet ved å utstede lån. Kravet om den løpende overholdelsen av lånesgrensene gir anledning til en rekke spørsmål til de vilkårene denne løpende overholdelsen av lånesgrensene risikerer å få for forbrukerne. Blant annet står det ikke klart for Forbrukerrådet i hvilket omfang at forbrukerne kan risikere å bli møtt med et krav om innskudd eller ytterligere sikkerhetsstillelse ved et fall i eiendomsprisene. Et slik krav kan sette forbrukerne i en ytterst sårbar økonomisk situasjon på et uheldig tidspunkt. Regelsettet for den løpende vurderingen av eiendomsprisene på de beslånt eiendommene står heller ikke klart for Forbrukerrådet. Eksempelvis mangler Forbrukerrådet svar på følgende spørsmål: – Hvilken prisfastsettelse skal beregningen baseres på? – Hvis prisfastsettelsen av sikkerheten baserer seg på en form for privatvurdering, hvordan avgjøres eventuelle tvister om prisfastsettelsen? – Hva menes med begrepet «til enhver tid» i §152, stk. 1, og kan forbrukerne i forlengelse herav løpende risikere å stå i utgifter til eiendomstakseringer? Felles funding Det fremgår av lovforslaget, at det er satt ned en arbeidsgruppe med henblikk på å undersøke mulighetene for at mindre finansinstitusjoner kan utstede særlig dekka obligasjoner i fellesskap. Forbrukerrådet skal i den forbindelsen merke at rådet forventer å bli inndratt i overveielsene i den omfanget en slik løsning nødvendiggjør endringer i forbrukerbeskyttende regler som eksempelvis videregiving av fortrolige opplysninger. Nytt balanseprinsipp
Det fremgår likeledes av lovforslaget, at en arbeidsgruppe er satt ned med henblikk på å utvikle en nyt og mer fleksibelt balanseprinsipp. Forbrukerrådet støtter et fortsatt stramt balanseprinsipp, som det er lagt opp til. Forbrukerrådet ser likevel en fare for at et mer fleksibelt balanseprinsipp kan føre til økte kostnader for forbrukerne ved førtidig innfrielse avderes boliglånet, hvilket rådet finner uakseptabelt. Med en gjennomsnittlig effektiv løpetid på under 10 år for et 30-årig hypoteklån er kostnadene ved førtidig innfrielse ikke en teoretisk størrelse, men konkret økonomisk virkelighet for langt de mange danske boligeierne. Fokus på kostnadene ved førtidig innfrielse tjener dessuten et konkurransemessig formål, da økt flytteskostnader kan ha en mobilitetshemmende effekt.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Investeringer skal være gjennomskuelige

Bendtsen vil ha gjennomskuelige investeringsfonder Forbrukerne har vanskelig ved å gjennomskue hvor godt investeringsfondene tar seg betalt for å pleiederes investeringene. Men det vil økonomi- og erhvervsstatsråd Bendt Bendtsen gjøre noe ved. I et brev til Forbrukerrådet erklærer statsråden seg enigt i at strukturen ikke er til å gjennomskue. Han har bedt Finanstilsynet om å utvikle et redskap i samarbeid med Investeringssfondrådet, som kan få tåkene til å lette over gebyr og provisjoner. Økonom i Forbrukerrådet, Lotte Aakjær Jensen er tilfreds med statsrådens tiltak, men tviler på at det er nok. «Man kan tvile på om mer gjennomsiktighet på kostnadene er nok. Det er konkurranse, som mangler, så gjennomsiktighet skal suppleres med annen. Vi synes ikke at det er i orden, at bankene stikker en milliard kroner for mer i lommen, som Konkurrencestyrelsen har konkludert», sier Lotte Aakjær Jensen, til Ritzau.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 4.2/5 (6 votes cast)

Advarsel mot næringslivsobligasjoner

Investorer bør tenke seg godt om Erfaren eiendomsrådgiver utsteder i Erhvervsbladet en skarp advarsel mot eiendomsobligasjoner og oppfordrer politikere til å gripe inn. For eiendomsobligasjonene kan bety store, privatøkonomiske tap for investorene. Også Forbrukerrådet oppfordrer investorene til å se seg særdeles godt for, før de kjøper de populære verdipapirene. «Når de største finansielle virksomheter i Danmark ikke vil investere kundenes sparing i eiendomsobligasjoner, så bør det få private investorer til å tenke seg godt om», sier økonom i Forbrukerrådet, Lotte Aakjær Jensen, til Næringslivsbladet.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

VN:F [1.9.22_1171]
Stem over denne artikkelen.
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)